Novelle: Mare

Mare

 

«Hva med sex-drømmer? Jeg har flere»

«Beklager. Vi her på REM REC har en streng policy på det området. Vi tar ikke imot våte drømmer… Ikke fra ukjente drømmere»
«Aha, skjønner»
«Har du noe annet som kunne være av interesse for oss?»
«Ja det har jeg faktisk, og det er sjeldent»
Hun sendte meg et kryptisk smil over bordet. Øynene hennes var blekblå med små pupiller. En svak duft av eukalyptuspiller og parfyme hang i luften mellom oss. Jeg fiklet med båndopptakeren og passet på å opprettholde det nøytrale ansiktsuttrykket. Samtalen vår måtte forbli på et profesjonelt nivå. Jeg renset stemmen før jeg fortsatte.
«Og denne sjeldenheten… Hvordan vil du kategorisere den?»
«Tja…»
Hun strøk de lange lokkene bakover. Håret var så mørkt at det slukte lyset fra spottene i taket.
«Det er vanskelig å forklare. Jeg har ikke med opptaket hit, men jeg kan sende det til deg»
«Ja gjør det»
«Takk for at du tok deg tid til å treffe meg»
«Takk selv»
Hun skjøv stolen unna bordet, og reiste seg med en flytende bevegelse.
«Er det mulig å spørre etter spesifikke kundebehandlere her?» spurte hun smilende.
«Det er fullt mulig»
Jeg ble med ett bevisst på hvor bredt mitt eget smil var.
«Da sees vi om litt»
«Det gjør vi»
Jeg fulgte den mørke silhuetten hennes med blikket mens den smøg seg gjennom de hvite og røde korridorene.

Over lerretene i foajeen flimret det sammensatte sekvenser fra våre største drømmere. Farger fløt inn i hverandre som smeltende maling, ansikter muterte, blødende organer forvandlet seg til blomster, og insekter ble fortært mellom tenner av knust glass.
I sidesynet fikk jeg øye på Kasper. Han stilte seg ved siden av meg og begynte å klemme om et plastkrus som han holdt mellom hendene.  Begeret ga fra seg små sprakende lyder som fylte det ellers så stille rommet.
«Jaja Sif, du er her fortsatt?» spurte han humrende.
«Ja»
«Hun mørkhåra som gikk rundt i gangene tidligere, var hun din klient?»
«Jepp»
«Hvem er hun?
«Hun kaller seg Ariadne Dorm»
«Pussig. Aldri hørt om … Da har hun vel noe ekstraordinært å tilby?»
«Det er for tidlig å si. Jeg må nesten komme meg avgårde nå»
«Ok! Vi sees»
Jeg gikk ut av opptakslokalet og tok veien gjennom hagene for å komme til klinikkområdet.  Drivhusene var grønnglødende i sollyset, og parakittene flakset mellom trekronene.  En liten gruppe pleiere og pasienter satt ved dammen og matet fiskene.
Jeg klarte nesten aldri å nyte de behagelige omgivelsene, med tanke på at jeg som oftest var på vei for å besøke El.
I klinikkresepsjonen ble jeg møtt av doktor Selmer.
Ansiktet hans hadde et dratt preg og var dominert av store mørke øyne og en spiss nese.
«Hei, hvordan går det?» spurte han, før vi utvekslet et håndtrykk.
«Jo bra, og med deg?»
«Det går fint. Det er stille her for tiden»
«Er det ikke alltid det?»
«For så vidt»
Selmer tok meg til rommet hennes, og ga meg noen små nikk og et smil, før han overlot oss til hverandre.
El sov fredelig mellom de hvite lakenene. Hun minnet meg om en pustende voksdukke som vi en gang hadde sett på museum under en skoletur. Det brune håret hennes hadde vokst helt ut til kantene av sengen, til tross for at hun fikk jevnlige visitter av en frisør. Elektroder var festet på pannen, og store klaser med ledninger hang fra taket, som et kaotisk drømmenett.
Det var litt over tre år siden El falt inn i den dype søvnkomaen.
Før den tid var vi kjent som søstrene på REM REC.
Jeg i serviceavdelingen som solgte og kjøpte, og hun som tok seg av det tekniske i opptaksavdelingen.
Så langt hadde ingen klart å stille en diagnose. Det var ingenting i veien med henne, bortsett fra at hun ikke kunne vekkes.

*

Jeg lå våken. Vanligvis hang jeg meg aldri opp i klienter, men nå satt navnet til en ukjent fast inni meg. Ariadne Dorm. Jeg tok meg selv i å lure på om hun sov nå, og hvordan hun sov. Tungt eller lett? Med eller uten klær? Med munnen lukket eller åpen? Utenfor soveromsvinduet hadde det begynt å lysne. Jeg plukket opp søvnmasken som lå til ladding på nattbordet, og gjorde et siste forsøk.

Jeg drømmer om en vegg. Den er hudfarget og sirupsaktig. På overflaten av veggen kan jeg skimte noe som ligner ansikter og kropper.

*

Jeg tømte siste kaffeslump idet jeg kom inn dørene på REM REC. Jeg hadde sett gjennom drømmeopptaket fra natten ved frokostbordet. Jeg klarte ikke å sette fingeren på det, men det gjorde meg uvel. En kald kvalme i mellomgulvet, og en stikkende hodepine som kom og gikk med jevne mellomrom.
Jeg utførte arbeidsoppgavene på autopilot. Svarte på forespørsler via epost, tok imot drømmeopptak, overførte dem videre, og gjorde regnskap. Jeg var ikke til stede. Ariadne var hele tiden i tankene mine, som et tærende hjernevirus.
Da jeg pakket sammen og gjorde meg klar til å dra hjem, fant jeg endelig drømmen hennes i innboksen. Blandingen av koffein og ren spenning fikk hendene mine til å skjelve. Jeg overførte den til disken med det samme, og uten å tenke på konsekvensene, tok jeg den med hjem.
Da jeg kom inn døra til leiligheten, gikk jeg direkte inn på soverommet uten å ta av meg sko og yttertøy.
Jeg dro ned lerretet, koblet til disken, og skrudde på projektoren.
Bildet flimret mellom rødt, brunt, og svart.  Jeg bøyde meg forover da en vegg ble synlig. Veggen fra min egen drøm.
Kvalmen startet i magen og krøp opp gjennom halsen, hvor den ble sittende fast.
På en benk foran veggen satt hun med ryggen vendt mot meg. Jeg kjente igjen det lange blåsorte håret. Kroppsdelene og ansiktene i veggen, beveget seg som klynger av buktende slanger.
Det veltet seg i magen.
Gule flekker danset foran synsfeltet.
Tungen ble tykk i munnen.
Tåke dannet seg i hodet.
Øyelokkene ble blytunge.
Rett før jeg falt i søvn, sev den milde parfymen til Ariadne inn i underbevisstheten min.

 

*

Jeg hastet gjennom hagene. Skjorten klistret seg til ryggen, og hodet hamret. Jeg trengte å snakke med Doktor Selmer.

«Sif Nattvig?»

Stemmen fikk meg til å bråstanse. Den lød klart og melodiøst, med mørke undertoner.

Det føltes som blodet ble tappet fra årene, og luften ble sugd ut av lungene.

Ariadne smilte til meg fra den andre siden av dammen. Jeg kjente nærværet hennes i hver eneste nerve. Den hvite kjolen hennes var omringet av blå orkideer. Leppene var malt i rødt, noe som fremhevet formen på munnen. Den ene munnviken pekte opp, og den andre ned.

«Så hva synes du?» spurte hun, mens hun nærmet seg med glidende bevegelser.

Jeg var ikke i stand til å gjøre noe annet enn å stirre stivt tilbake på henne, og da hun kom for nære, rygget jeg bakover.

«Sif, opptaket mitt. Hva synes du?»

«Jeg… Har aldri sett noe lignende» presset jeg frem.

Hun lo lavt, og holdt blikket mitt med sitt eget.

«Jeg sa jo at det var noe spesielt»

«Hvorfor har jeg aldri hørt om deg før?»

«For deg er jeg kanskje ukjent, men ikke for den sovende søsteren din»

«El? Hvordan kjenner du henne?!»

«Kjenner og kjenner. Se her»

Varsomt la hun en liten hvit minnechip i hånden min. En lang negl skrapte så vidt mot innsiden av håndleddet mitt. Den lette berøringen ga meg frysninger langs nakken og ryggraden.

«Og hva er dette?»

Stemmen min skalv.

«Siste steg»

Og med disse to ordene, forlot hun hagene uten å etterlate spor.

Kun et gjenferd. Mitt eget fantasifoster.

En del av meg ville løpe etter, i håp om å få flere svar, men trangen min til å snakke med Selmer var sterkere.

Hjerterytmen raste oppover igjen, mens jeg snublet inn gjennom døra til klinikken.

Pusten gikk i korte trekk øverst i brystet. Oksygenmangelen fikk den hvite verden til å snurre. Hånden knuget så hardt om minnechipen at kantene presset seg inn i huden.

Jeg braste inn på kontoret til doktor Selmer, mens jeg utbrøt: «Kan man bli infisert av en annens drømmer?!»

 

*

«Bare en drøm, bare en drøm, bare en drøm»

Jeg gjentok ordene til doktor Selmer høyt for meg selv, mens fingeren nølte over play-knappen.

Han hadde lyttet tålmodig til de usammenhengende setningene mine, hjulpet meg med å puste normalt igjen, og gitt meg vann. Det var bare panikk. Slikt kunne forekomme.

Den hvite chipen var koblet til disken på soverommet.

Jeg pustet inn, og på utpust trykket jeg på knappen.

Veggen kom til syne. Denne gangen virket den nærmere på et vis… Mer ekte.

Ariadne strøk hendene over de buktende kroppene.

Jeg myste mot lerretet, i et forsøk på å finne ut hva som foregikk.

Fokuset begynte å glippe.

Armene og beina mistet all kraft.

Øynene gled igjen.

Jeg segnet om.

 

 

*

Jeg prøvde å snu meg på siden, men kroppen lystret ikke. Jeg satt fast. Hår og hud var fuktig av svette.

Jo mer jeg pustet, jo klammere ble luften. Jeg prøvde å lage en lyd, men det eneste som kom ut var et hult ekko. Jeg tvang opp øynene. Verden svømte foran blikket. Jeg blunket gjentatte ganger i forvirring da jeg så hvor jeg befant meg.

Jeg vred desperat på meg, prøvde å skrike, kjempet for å puste, men jeg kom ingen vei.

Jeg var fanget i den klissete massen.

Jeg vendte blikket forover, og ble møtt av et par velkjente bleke øyne med små pupiller. Intense og hjemsøkende. Den merkelige munnen hennes formet seg i et smil. Den ene munnviken pekte opp og den andre ned.

 

 

Lisa Rehnlund 2016

Skisser

Her kommer en liten post med nye tegninger fra et lite hverdags-prosjekt jeg har kjørt i Juni. Det meste har stått på pause, men det begynner å komme seg!

d08f01e3-3c0d-48d3-8ab4-953de7b0e1d0 67a9db4d-b293-4ce1-b7b2-2ae1cb22cc582b00888a-1b49-4863-84da-3b6a627c2af4

I cellen på Weiss (utdrag fra Trich)

 

 

Et lite utdrag fra delen av prosjektet som egentlig trenger mest arbeid.

*

Det eneste han kunne høre i mørket var sine egne kjempende åndedrag. Erve knep igjen øynene. Han var overbevist om at kroppen var i ferd med å smelte. Han sa til seg selv at han hadde drømt, men siden han lå badet i svette var det umulig å si. Han skulle til å snu seg, men ble stoppet av smerten i ryggen som tvang opp øynene og fikk ham til å skrike ut. Et hest men allikevel overdøvende hyl, noe som kunne kommet fra et forpint dyr.

Han bet tennene sammen. Øyenlokkene begynte å flimre. Plantene snodde seg over veggene, som buktende slanger. Rommet gikk rundt. Et grønt og hvitt mareritt reflektert i glass. Forgjeves prøvde han å blunke vekk synet. Han konsentrerte seg om å tenke gjennom smerten, prøvde å huske alt han hadde lest i filen om det andre subjektet. Anstrengt flyttet han hånden bak til ryggen, på leting etter smertekilden. Hele den nedre delen av ryggen var dekket av teip. Noe varmt og seigt festet seg til håndflaten. Han trakk den til seg og ble møtt av en illeluktende blanding av mørkt blod og puss.

Han begynte å skjelve. Halvkvalte lyder presset seg ut av munnen. Halsen var sår, og spyttet var seigt rundt tungen.

Døren gikk opp.

«Hei igjen. Jeg må beklage angående infeksjonen, det var en glipp fra vår side» lød den bedagelige stemmen til Leander. Bare synet av det skarpskårne ansiktet, sendte en isende skrekk gjennom Erve.

«Men ingen grunn til bekymring, det er bare å svelge ned disse» sa Leander, og ristet lett på et plastkrus med piller. Han satte fra seg et brett med suppe og proteindrikk nedenfor sengen.

«Nå skal vi ta en kikk her» mumlet Leander for seg selv, og rev dynen av ham. Erve krøllet seg automatisk sammen i fosterstilling.

«Det kan nemlig hende at vi har overvurdert hva kroppen din tåler» forklarte han og la hendene direkte på det infiserte området. Erve gjorde et forsøk på å vri seg unna, noe som bare forverret det hele. Han gispet og knuget hardt om sengetøyet.

«Forsiktig nå… Bare svelg ned pillene så skal du se at du kvikner til snart»

«… Hvor er Gil?»

Han klarte så vidt å forme ordene i den bedøvede munnen.

«Åh, han kommer nok ikke hit mer» svarte Leander muntert.

Erve hikstet ukontrollert, da Leander røsket av teipen på ryggen for å skifte den ut. Det brant nådeløst. Han klamret seg til madrassen, mens tårene spratt frem.

«Jeg håper du klarer å innse at du jobber for en viktig sak. Dette er uvurderlig arbeid» forklarte Leander rolig, mens han begynte å bandasjere. Erve kjente hvordan hatet vokste gjennom smerten og bedøvelseståken.

«Hvilken sak?» knurret han tilbake.

«Medisinsk hjelp til skadde Innerborgere. Med stamcellene dine og vitenskapen vår kan vi få til litt av hvert»

Leander festet teipen, og reiste seg igjen.

«God bedring, vi sees til neste ekstraksjon» sa han og lusket ut av rommet.

Konseptskisser

Så da har jeg sittet og krota ned litt miljøer og karakterer fra Trich. De er gjort helt på frihånd med tusjpenner mens jeg satt på buss/t-bane, og er altså skisser, så ikke ferdige arbeider.

Grunnen til at jeg nevner disse tingene er at jeg er veldig nervøs for å vise tegninger/malerier til folk. Da jeg var yngre tegna jeg masse hver dag, men møtte på en del useriøs kritikk fra folk som selv ikke tegna en gang, og når man er ung og usikker har man en lei tendens til å ta slike ting til seg. Det tok rett og slett vekk motivasjonen min til å fortsette å tegne, men jeg prøver å få den tilbake nå som jeg er eldre, og ikke tar meg så nær av idioti.

Uansett, nok syting, her kommer skissene:

 

 

Cebine
Cebine

 

 

Erve Lexi
Erve

 

Gil Weiss
Gil

 

Planen er å få til flere skisser fra Innerbyen og Weiss-klinikken nå fremover.

Ekkokammer

Det er årevis siden jeg var et ekte menneske.

Den gangen da jeg brukte ekte menneskeklær.

Alt har blitt visket ut i kassaoppgjør og varetellinger.

Det er alltid noe som må telles.

Det er her vi havner, vi som stryker på eksamen og ikke får studiekompetanse.

 

Men det finnes håp! Man kan alltids gjøre karriere som blåmerkeblogger.

Gå ned på kne

Skitne til hendene

Sleike ren alle bilrutene på parkeringsplassen.

Være villig til å svelge mer enn stolthet.

 

Vi går langs vinterslettene ved den gamle skolen.

På veggene henger det frosne slimklyser etter gårsdagens spyttekonkurranse.

Noe som bare vårpanikken kan smelte.

Du tar tak rundt kjeven min for å vise at du eier meg.

 

Læreren tegner ryggraden min på tavlen.

Fargelegger skiveutglidningen med kritt

Jeg kjenner etter.

Prøver å få tegningen til å stemme med følelsen.

 

En dag skal vi to skrive en hel jævla bok om å sovne og sikle på sofaen,

Om knasingen i kneskålene våre.

 

Huset står enda.

Ruiner av fetisjfester og fellesmiddager.

Nå er det kun et krater hvor hagen pleide å være,

Og det tomme akvariet på soverommet.

 

Jeg hoster opp flyttestøv

Tapper vannet ut av badekaret

 

Lader ut, og putter kabelen på plass mellom tennene.

Trich (introduksjon)

Da tenkte jeg å fortelle kort om hovedprosjektet mitt.

 

WP_20151227_16_36_21_Pro

 

Erve er ung, men nærmer seg slutten. Livet på Yttersiden tærer på ham.

Gil fra Innerbyen, besøker Yttersiden for å rekruttere til en stilling i Innerbyen.

Et møte oppstår mellom det friske og det syke, det perfekte og det ødelagte. 

 

Jeg tror jeg fikk ideen da jeg gikk på skole og jobbet med et Drømspill av August Strindberg. Skamsund er stedet hvor de syke holder til, og de vellykkede og friske menneskene bor i Fagervik. Jeg ble nysgjerrig på disse to stedene siden det bare var noen korte scener i stykket.

Etter hvert kom ideen om et klassesamfunn delt opp i helse.  Health is wealth som det sies.

Det skulle i utgangspunktet bare være en kort novelle, men jeg ble så revet med at jeg ikke kunne dy meg.

‘Trich’ er forresten en fisk. Da jeg googlet tittelen fant jeg ut at det også er en kjønnssykdom (Typisk!)…. Men jeg lot meg ikke stoppe av det. Karakterene fra Yttersiden er tross alt  oppkalte etter ulike virus, så det virket passende på et vis.

Erve, Cebine, og Avian (selveste fugleinfluensaen)

Sjanger er science fiction, men den er vrien å plassere. Andre som kjenner til prosjektet har ment alt fra skrekk til svart komedie (Jeg liker svart komedie best!)

 

Jaha… Dette gikk ikke helt som planlagt men det er ikke så farlig. Jeg har alltid hatt problemer med å forklare og presentere ting.

Jeg håper uansett at dere fikk et lite innblikk i prosjektet som jeg pleier å poste utdrag fra.

 

 

 

Vermilion sands av J.G Ballard

Jeg tenkte å skrive en liten post om en av favorittbøkene mine (Det kommer muligens flere poster av denne sorten)

Det er en novellesamling av J.G Ballard som foregår på det fiktive stedet ‘Vermilion sands’

WP_20151228_21_02_17_Pro

(Jepp! Coveret er i 3D og briller følger med)

Her er hva Goodreads har å si om samlingen:

Like a latter-day Palm Springs, Vermilion Sands is a fully automated desert resort designed to fulfill the most exotic whims of the idle rich. But now it languishes in uneasy decay, populated only by forgotten movie stars, solitary impresarios and artistic and literary failures, a place where love and lust pall before the stronger pull of evil.

I forordet skriver Ballard at han selv kunne tenkt seg å bo på dette stedet, og han er ikke den eneste! Jeg drømmer meg ofte bort til disse landskapene, og den har gitt meg mye inspirasjon til  ‘Innerbyen’ som jeg skriver om i Trich.

I mange scifi-visjoner lever mennesker i marerittaktige virkeligheter, som ofte skal fungere som advarsler. Dette kan selvfølgelig være viktige og reelle advarsel, men jeg må helt ærlig innrømme at jeg til tider blir veldig lei av ‘Pekefinger-scifi’.

Jeg synes det er mye mer interessant med rene observasjoner av kulturen vår og hvordan vi lever, enn ulike former for samfunnskritikk som jeg har vært borti tusen ganger før. Kritikken kommer ofte naturlig,  når samfunnskritikk ikke blir brukt som et bevisst virkemiddel.

Vermilion sands er fylt med illusjoner, bisarre kunstformer, og merkelige oppfinnelser.  Det er verken en utopi eller en dystopi (eller kanskje en blanding?) I grunnen er det jo ingenting som er helt svarthvitt.  I forordet nevner Ballard at mesteparten av Science fiction som blir flyttet i tid og rom ofte ender opp med å handle om vår egen tid.

Og avslutningsvis:

WP_20150927_18_36_19_Pro

 

Tilbakeblikk: Dempet sang fra Tipris (2003)

Inni mellom synes jeg det er gøy å gå tilbake og lese ting jeg skrev for flere år siden. Som fjortenåring skrev jeg Dempet sang fra Tipris. Et merkelig scifi-prosjekt, som det var veldig underholdende å lese i ettertid.

Her kommer et lite utdrag:

 

Luft laget av tykk grå røyk, og lukten av sterke kjemikalier.

Ødelagte maskiner, som dekker restene av syntetiske skapninger.

Kalde bygninger laget av speil som prøver å streke seg opp mot en dø himmel. Noe rødt og intenst prøver å sluke det fortapte landskapet. Dag.

Stillhet, etterfulgt av et fjernt ul. Et ul som tilhører en glemt rase. Noe som ingen hører. Rødt lys sniker seg inn en verandadør høyt oppe, for å vekke fem liv.

Illustrasjoner

Jeg tegner ikke så ofte som jeg burde, men inni mellom dukker det opp noen finurlige skisser. De kan være knyttet til temaer jeg jobber med, eller helt konkrete illustrasjoner til tekster.

Senere kommer det kanskje illustrasjoner som er lagd av ei dyktig venninne. Hun fanger karakterene mine mye bedre, enn det jeg gjør.

Her kommer i alle fall noen egne tegninger:

selvutløser

11866454_10207935830219516_3791281971864631690_n 11949438_10208070943917274_8352615085621114886_n

 

SAMSUNG CAMERA PICTURES

 

 

Dagen derpå (Utdrag fra Trich)

Her kommer et nytt utdrag fra scifi-boka Trich:

 

WP_20150823_01_36_55_Pro[1]

Det demret. Morgentrafikken ble badet i et blekgrått lys. Over motorveien var det en inngjerdet betonghøyde, med et stort reklameskilt. Skiltet viste ansiktet til en kvinne med vidåpne øyne og halvlukket munn. I stilfulle sorte bokstaver stod det skrevet:

Skjønnhet kommer innenfra. Se ut som en ekte innerborger med DermaPluss ansiktsbehandling!  

På en kant under skiltet lå en sovende skikkelse dekket av en slitt frakk i semsket, svart skinn. Halvparten av ansiktet til Erve ble opplyst av det harde hvite lyset fra skiltet, og gav ham hudfargen og de dype, mørke skyggene til et lik. En halvmeter unna satt Cebine på huk. Hun hadde strømpebuksene og blondetrusene rundt anklene. Lyden av den varme urinen som traff betongen, blandet seg med trafikkstøyen.

Tekst og foto: Lisa Cecilia Elstad Rehnlund