Juniprosjekt

I hele Juni skrev jeg noen få linjer per dag, og lagde en tegning, basert på følelser eller hendelser knyttet til dagen. Du kan se noen av tegningene i den forrige posten, og her kommer noen av ordene:

13.06.16 

Smadres mot veggen

Fordamper opp i skyene

Splittes opp i lynglimt

15.06.16

Ikke tenk på det

Ikke klø på myggstikkene

Kom deg i ly for regnet

16.06.16

På rygg på en båre

Den verkende venstresiden

Minner som blir dratt ut av

kjøtt, blodårer, og muskler.

20.06.16

Blør ut det gamle

Skifter hud

Dra til hellvette

Velkommen tilbake.

Skisser

Her kommer en liten post med nye tegninger fra et lite hverdags-prosjekt jeg har kjørt i Juni. Det meste har stått på pause, men det begynner å komme seg!

d08f01e3-3c0d-48d3-8ab4-953de7b0e1d0 67a9db4d-b293-4ce1-b7b2-2ae1cb22cc582b00888a-1b49-4863-84da-3b6a627c2af4

I cellen på Weiss (utdrag fra Trich)

 

 

Et lite utdrag fra delen av prosjektet som egentlig trenger mest arbeid.

*

Det eneste han kunne høre i mørket var sine egne kjempende åndedrag. Erve knep igjen øynene. Han var overbevist om at kroppen var i ferd med å smelte. Han sa til seg selv at han hadde drømt, men siden han lå badet i svette var det umulig å si. Han skulle til å snu seg, men ble stoppet av smerten i ryggen som tvang opp øynene og fikk ham til å skrike ut. Et hest men allikevel overdøvende hyl, noe som kunne kommet fra et forpint dyr.

Han bet tennene sammen. Øyenlokkene begynte å flimre. Plantene snodde seg over veggene, som buktende slanger. Rommet gikk rundt. Et grønt og hvitt mareritt reflektert i glass. Forgjeves prøvde han å blunke vekk synet. Han konsentrerte seg om å tenke gjennom smerten, prøvde å huske alt han hadde lest i filen om det andre subjektet. Anstrengt flyttet han hånden bak til ryggen, på leting etter smertekilden. Hele den nedre delen av ryggen var dekket av teip. Noe varmt og seigt festet seg til håndflaten. Han trakk den til seg og ble møtt av en illeluktende blanding av mørkt blod og puss.

Han begynte å skjelve. Halvkvalte lyder presset seg ut av munnen. Halsen var sår, og spyttet var seigt rundt tungen.

Døren gikk opp.

«Hei igjen. Jeg må beklage angående infeksjonen, det var en glipp fra vår side» lød den bedagelige stemmen til Leander. Bare synet av det skarpskårne ansiktet, sendte en isende skrekk gjennom Erve.

«Men ingen grunn til bekymring, det er bare å svelge ned disse» sa Leander, og ristet lett på et plastkrus med piller. Han satte fra seg et brett med suppe og proteindrikk nedenfor sengen.

«Nå skal vi ta en kikk her» mumlet Leander for seg selv, og rev dynen av ham. Erve krøllet seg automatisk sammen i fosterstilling.

«Det kan nemlig hende at vi har overvurdert hva kroppen din tåler» forklarte han og la hendene direkte på det infiserte området. Erve gjorde et forsøk på å vri seg unna, noe som bare forverret det hele. Han gispet og knuget hardt om sengetøyet.

«Forsiktig nå… Bare svelg ned pillene så skal du se at du kvikner til snart»

«… Hvor er Gil?»

Han klarte så vidt å forme ordene i den bedøvede munnen.

«Åh, han kommer nok ikke hit mer» svarte Leander muntert.

Erve hikstet ukontrollert, da Leander røsket av teipen på ryggen for å skifte den ut. Det brant nådeløst. Han klamret seg til madrassen, mens tårene spratt frem.

«Jeg håper du klarer å innse at du jobber for en viktig sak. Dette er uvurderlig arbeid» forklarte Leander rolig, mens han begynte å bandasjere. Erve kjente hvordan hatet vokste gjennom smerten og bedøvelseståken.

«Hvilken sak?» knurret han tilbake.

«Medisinsk hjelp til skadde Innerborgere. Med stamcellene dine og vitenskapen vår kan vi få til litt av hvert»

Leander festet teipen, og reiste seg igjen.

«God bedring, vi sees til neste ekstraksjon» sa han og lusket ut av rommet.

Fellesskapet rundt skrivingen

Hei!

Nå er det alt for lenge siden sist. I morgen starter Camp Nano  , som jeg skal delta på for andre gang. Jeg skal fortsette å jobbe med Trich, siden målet er å bli helt ferdig med prosjektet i løpet av året.

Gjennom Nanowrimo  har jeg vært så heldig å treffe flere andre som skriver, både over nett og i virkeligheten.  Man kan føle seg innmari alene i en skriveprosess, derfor er jeg utrolig takknemlig for de fine skrivefolka som jeg har jevnlig kontakt med.

Ta gjerne turen innom hovedsiden til Skriv.it og sjekk ut bloggene til noen av dem!

WP_20151028_14_10_36_Pro

 

 

Det var alt for denne gang. Nå er jeg klar for både Camp nano og for våren!

 

 

 

Konseptskisser

Så da har jeg sittet og krota ned litt miljøer og karakterer fra Trich. De er gjort helt på frihånd med tusjpenner mens jeg satt på buss/t-bane, og er altså skisser, så ikke ferdige arbeider.

Grunnen til at jeg nevner disse tingene er at jeg er veldig nervøs for å vise tegninger/malerier til folk. Da jeg var yngre tegna jeg masse hver dag, men møtte på en del useriøs kritikk fra folk som selv ikke tegna en gang, og når man er ung og usikker har man en lei tendens til å ta slike ting til seg. Det tok rett og slett vekk motivasjonen min til å fortsette å tegne, men jeg prøver å få den tilbake nå som jeg er eldre, og ikke tar meg så nær av idioti.

Uansett, nok syting, her kommer skissene:

 

 

Cebine
Cebine

 

 

Erve Lexi
Erve

 

Gil Weiss
Gil

 

Planen er å få til flere skisser fra Innerbyen og Weiss-klinikken nå fremover.

Ekkokammer

Det er årevis siden jeg var et ekte menneske.

Den gangen da jeg brukte ekte menneskeklær.

Alt har blitt visket ut i kassaoppgjør og varetellinger.

Det er alltid noe som må telles.

Det er her vi havner, vi som stryker på eksamen og ikke får studiekompetanse.

 

Men det finnes håp! Man kan alltids gjøre karriere som blåmerkeblogger.

Gå ned på kne

Skitne til hendene

Sleike ren alle bilrutene på parkeringsplassen.

Være villig til å svelge mer enn stolthet.

 

Vi går langs vinterslettene ved den gamle skolen.

På veggene henger det frosne slimklyser etter gårsdagens spyttekonkurranse.

Noe som bare vårpanikken kan smelte.

Du tar tak rundt kjeven min for å vise at du eier meg.

 

Læreren tegner ryggraden min på tavlen.

Fargelegger skiveutglidningen med kritt

Jeg kjenner etter.

Prøver å få tegningen til å stemme med følelsen.

 

En dag skal vi to skrive en hel jævla bok om å sovne og sikle på sofaen,

Om knasingen i kneskålene våre.

 

Huset står enda.

Ruiner av fetisjfester og fellesmiddager.

Nå er det kun et krater hvor hagen pleide å være,

Og det tomme akvariet på soverommet.

 

Jeg hoster opp flyttestøv

Tapper vannet ut av badekaret

 

Lader ut, og putter kabelen på plass mellom tennene.

Vanskapningen

I det siste har det vært lite aktivitet her siden jeg har jobbet ganske intensivt med Trich. Jeg kommer til å fortsette med det, men jeg kommer også til å begynne å leke mer med skrivingen.

Idag oppfordret Heidi  meg til å skrive en liten tekst basert på dette bildet:

 

2713b2db2398170b12bee4016e3f43b4

Vanskapningen

Cebine fløt gjennom gatene. Hun hadde ikke en kropp lenger, hun var en farge. en helt ny farge som aldri hadde eksistert tidligere. Hun fosset nedover fortauet mot parken. Noe bevegde seg i buskene. Noe hårete og slimete. Den kavet seg fremover, slik at tentaklene slepte i bakken. Cebine begynte å le da hun så at den hadde sugekopper. hvafaenhvafaenhvafaen! tenkte hun inni latteren. Hun løftet den lille vanskapningen, og begynte å vaske den med sin egen tunge.

På Takterrassen (utdrag fra Trich)

Gil kom tilbake etter en drøy halvtime, og da de var ferdige med frokosten gikk de opp på taket for å høste tomater til middagen.

«Gil!»

De snudde seg etter den klare og nesten melodiske lyden av stemmen. Hun vinket til dem fra en av strandstolene ved bassenget. Erve ble nesten overbevist om at han kjente henne igjen fra reklameskiltet, som han hadde sovnet under for noen uker siden. Huden hennes var lett solbrun og kun dekket av en svart bikinitopp uten stropper, og en gjennomsiktig rød sarong.

Den blonde hårmanken som falt ned på skuldrene, var halvveis skjult under en svart solhatt med bred brem. Øynene var dekket av runde solbriller med fiolett glass.

«Neimen hei!» ropte Gil, og vinket ivrig tilbake til henne. Hun reiste seg langsomt fra stolen og spankulerte bort til dem. Sarongen flagret rundt de lange beina hennes som et sandslør.

Erve kunne kjenne en svak duft av solkrem og kokosolje, da hun stod foran dem.

«Er det godt å komme hjem igjen?» spurte hun.

skulpturansiktet hennes myknet i et bredt smil, mens hun festet brillene på hatten.

«M-m, jeg har hatt det kjempefint» sa Gil før hun lente seg forover og presset kinnet sitt kjapt mot hans. Erve hadde sett flere gjøre denne gesten, og antok at det var en vanlig måte å hilse på blant venner i Innerbyen.

«Flott å høre… Og hvem er det her?»

Den smale hånden viftet likegyldig mot Erve, som om han ikke kunne høre henne. Som om han ikke var noe annet enn en eksotisk suvenir som Gil hadde tatt med seg fra Yttersiden.

«Dette er Erve» sa Gil med en tydelig stolthet i stemmen. Han møtte blikket til Erve, før han trakk ham inntil seg.  Erve klarte ikke å la være å smile, mens han lente hodet på skulderen hans.

Kvinnen sperret opp de kastanjebrune øynene, og åpnet munnen gjentatte ganger uten at det kom et eneste ord.

«Men… Ååååh! Så spennende» presset hun omsider frem. Hun ga Erve et perfekt syntetisk smil, da de håndhilste.

«Ida heter jeg»

«Hun og Kim er naboene våre» tilføyde Gil.

«Ja har dere forresten middagsplaner?» spurte hun og la en hånd på hoften.

«Nei» svarte Gil forventingsfult.

«Så, hva om vi tar middagen hos oss?»

«Nei så trivelig! Ja gjerne det. Hva sier du Erve?» spurte Gil og klemte hånden hans forsiktig.

«Joda» datt det ut av Erve. Magefølelsen var dårlig, men det var noe han var villig til å tvinge seg gjennom, siden det var viktig for Gil.

«Herlig! Da avtaler jeg middagen med Kim» kvitret Ida, før hun dekket øynene med solbrillene og gikk tilbake til solflekken sin.

Trich (introduksjon)

Da tenkte jeg å fortelle kort om hovedprosjektet mitt.

 

WP_20151227_16_36_21_Pro

 

Erve er ung, men nærmer seg slutten. Livet på Yttersiden tærer på ham.

Gil fra Innerbyen, besøker Yttersiden for å rekruttere til en stilling i Innerbyen.

Et møte oppstår mellom det friske og det syke, det perfekte og det ødelagte. 

 

Jeg tror jeg fikk ideen da jeg gikk på skole og jobbet med et Drømspill av August Strindberg. Skamsund er stedet hvor de syke holder til, og de vellykkede og friske menneskene bor i Fagervik. Jeg ble nysgjerrig på disse to stedene siden det bare var noen korte scener i stykket.

Etter hvert kom ideen om et klassesamfunn delt opp i helse.  Health is wealth som det sies.

Det skulle i utgangspunktet bare være en kort novelle, men jeg ble så revet med at jeg ikke kunne dy meg.

‘Trich’ er forresten en fisk. Da jeg googlet tittelen fant jeg ut at det også er en kjønnssykdom (Typisk!)…. Men jeg lot meg ikke stoppe av det. Karakterene fra Yttersiden er tross alt  oppkalte etter ulike virus, så det virket passende på et vis.

Erve, Cebine, og Avian (selveste fugleinfluensaen)

Sjanger er science fiction, men den er vrien å plassere. Andre som kjenner til prosjektet har ment alt fra skrekk til svart komedie (Jeg liker svart komedie best!)

 

Jaha… Dette gikk ikke helt som planlagt men det er ikke så farlig. Jeg har alltid hatt problemer med å forklare og presentere ting.

Jeg håper uansett at dere fikk et lite innblikk i prosjektet som jeg pleier å poste utdrag fra.

 

 

 

Vermilion sands av J.G Ballard

Jeg tenkte å skrive en liten post om en av favorittbøkene mine (Det kommer muligens flere poster av denne sorten)

Det er en novellesamling av J.G Ballard som foregår på det fiktive stedet ‘Vermilion sands’

WP_20151228_21_02_17_Pro

(Jepp! Coveret er i 3D og briller følger med)

Her er hva Goodreads har å si om samlingen:

Like a latter-day Palm Springs, Vermilion Sands is a fully automated desert resort designed to fulfill the most exotic whims of the idle rich. But now it languishes in uneasy decay, populated only by forgotten movie stars, solitary impresarios and artistic and literary failures, a place where love and lust pall before the stronger pull of evil.

I forordet skriver Ballard at han selv kunne tenkt seg å bo på dette stedet, og han er ikke den eneste! Jeg drømmer meg ofte bort til disse landskapene, og den har gitt meg mye inspirasjon til  ‘Innerbyen’ som jeg skriver om i Trich.

I mange scifi-visjoner lever mennesker i marerittaktige virkeligheter, som ofte skal fungere som advarsler. Dette kan selvfølgelig være viktige og reelle advarsel, men jeg må helt ærlig innrømme at jeg til tider blir veldig lei av ‘Pekefinger-scifi’.

Jeg synes det er mye mer interessant med rene observasjoner av kulturen vår og hvordan vi lever, enn ulike former for samfunnskritikk som jeg har vært borti tusen ganger før. Kritikken kommer ofte naturlig,  når samfunnskritikk ikke blir brukt som et bevisst virkemiddel.

Vermilion sands er fylt med illusjoner, bisarre kunstformer, og merkelige oppfinnelser.  Det er verken en utopi eller en dystopi (eller kanskje en blanding?) I grunnen er det jo ingenting som er helt svarthvitt.  I forordet nevner Ballard at mesteparten av Science fiction som blir flyttet i tid og rom ofte ender opp med å handle om vår egen tid.

Og avslutningsvis:

WP_20150927_18_36_19_Pro